Teorien Om Irrelevans

Det er mange teorier og religioner, filosofi og vitenskap, uavhengig av verden vi lever i, som går fra vitenskap til teologi, fra fysikk til analysering av menneskelige moraler. Det er mer enn nok å til å fylle et helt liv; et enkelt tema kan bli beregnet, bedømt, og repetert i en uendelig sirkel, der hver dag bringer nye ideer og teorier. I denne kunnskapen er vi faktisk på leting etter meningen med livene våre. Hvorfor vi kom hit, og hva er det vi må gjøre. Dessverre har vi ingen anelse om hva meningen med livet er, selv om mange ikke har forstått det, eller tenkt på det, og det er denne tapte sannheten jeg ønsker å legge fram her:
Meningen med livet er ukjent, og derfor, må vi gjøre det beste ut av livet vårt. Det er ganske åpenbart: Vi har liten makt, vi har en levelengde som er relativt kort, og vi er urelevant i den store sammenheng.
Universet i seg selv er uendelig stort, og vår lille planet er en av billiarder. Vi er ikke spesielle. Den eneste måten vi kan leve med denne irrelevansen, er å innse at vi faktisk er spesielle, og betyr noe. Vi må gjøre det beste ut av ting, ingen tvil, og gjøre oss selv lykkelige. Denne søken for lykke må starte med en klar forståelse på hva mennesket egentlig er, for jeg føler at samfunnet har løyet til oss på mange måter, styre oss fra og forstå vår irrelevans og strebe etter lykke. Vitenskap og religion har prøvd å forklare tusen på tusen fenomener, fra vår opprinnelse til vår bortgang, fra våre tanker til våre instinkter. Likevel kan ikke religion og vitenskap innrømme at vi er irrelevante. De leter og leter slik at de muligens finner dette konstant: Meningen med eksistensen til mennesket. Det kan hende det aldri blir funnet, men til det en gang blir, vil presten og lab-rotten konkurrere om hvem som skal forklare alt som trengs å forklares. På denne måten er den menneskelige hjernen: Nysgjerrig for kunnskap i god tro, om at en dag vil alle våre spørsmål bli besvart.
Jeg innrømmer selv dette behovet for svar, men jeg føler at mens jeg leter, har jeg blitt tonet litt ned av dem som er litt religiøse som sier at Gud er med deg, og mettet av de som er vitenskapelig, og forteller meg at jeg må arbeide hardt og leve et normalt liv. Jeg kan ikke få ro i sjelen med en slik sikkerhet, men jeg har funnet ro i irrelevansen. Jeg finner trøst i å vite at uansett hva jeg gjøre vil ødelegge universet, heller ei gjøre det bedre. Jeg finner ro når jeg innser at mine problemer er minimale, og er egentlig ikke så mye å bekymre seg over. Jeg har funnet ut fra nå av, og til jeg dør, at ingenting av enorm betydning vil skje, og ingenting vil forandre universet. Da spør jeg, hvorfor leve ulykkelig. Hvis det livet jeg har blitt skjenket er 1) Ubetydelig og 2) har ingen kjent mening, hvorfor bekymre seg. Jeg kan ikke gjøre en forskjell som med tider og stunder vil bli glemt, og jeg kan ikke gjennomføre livet slik det var ment til å være.
Nå forstår du vel poenget mitt, og nå skal jeg deg et innsyn i disse opplysningene, slik at du finner ro. Jeg vil poengtere ut noen fakta om tro og vitenskap, analysere mennesket, og fortsette inn i noen av de største spørsmål innenfor moderne tid. Husk at jeg har ingen svar til deg, og for all del, svaret til det store spørsmålet (meningen med livet), men du vil snart forstå at svarene til disse spørsmålene er av liten betydning, av den grunn at vi ikke er i stand til å bevise dem, og at de ikke direkte påvirker livene våre. Alt jeg har for deg er trøst i din egen irrelevans, fred i din egen ubetydelighet, og en metode å leve som kanskje en dag leder deg til lykke.

La oss starte med selve begynnelsen.

Og det ble lys

Du finner deg selv sittende å lese dette dokumentet, en plass på jorden, ingen tvil, og plutselig forstår du hvor fantastisk lite det er. Det bøyer seg, kaster en skygge fra lyset, og får det til å se stort nok ut. Derfor, sammenlignet med bygningen du sitter i, er dette arket ganske lite. Likevel, blir man spurt om å sammenligne arkets størrelse i forhold til universet, finner du ingen metode å beskrive det på. Mennesket hjerne er ikke i stand å forstå en slik størrelse. Hvorfor i det hele og store bry seg med et område som ekspanderer 13 milliarder lysår i hvilken som helst retning. Uansett, avstanden er der, og den ekspanderer. Når vi forstår dette, lurer vi på hvordan alt ble til. Hvordan denne verden ble skapt, hvordan vi kom hit, og hva får oss til å fungere. Galakser virvler, planeter roterer, måner går i bane rundt dem, en baby blir født på jorden, en bakterie er vasket vekk fra hodet til babyen, mens de sjekker dens vitale tilstand. Hvordan klarte vi, sammen med materie, å komme hit? Det finnes mange forskjellige teorier, som også kan bli sagt for temaene som vi skal diskutere her. Hva slags teori du tror er opp til deg selv. Uansett hva du tror på, vil dine overbevisninger komme til et enkelt punkt når du begynner å forstå. Husk dette mens vi fortsetter.
Det er viktig å forstå disse teorier. På den ene siden vil du ha en religiøs tro, og på den andre side et vitenskapelig prinsipp som omhandler alt. Skapelse gjør ingen forskjell. Faktisk er skapelsen et av temaene som ikke kan bli lært pga. uenighetene mellom vitenskap og religion. Religiøse individer tror på skapelsesberetningen, der jorden, solen, månen, og stjernene er skapt av Gud. Han skapte alt dette på syv dager med hans enorme krefter, overvåker oss, og med en mulighet til å endre alt etter ønske. Andre religioner, slik som Buddhismen tror at alt ble til, og er fortsatt kontrollert, av en sirkel av energi, og at alt, til og med menneskets sjel, er representert i denne energi som reiser i en syklus. Noen andre religioner tror at det var flere Guder som skapte universet, og hver enkelt har sin oppgave i skapelsen, ødeleggelsen, kjærlighet, krig, og død, for å nevne noen.Den vitenskapelige tro er at materie plutselig ble fordelt i et Big Bang.Denne teorien går ut på at materie var fordelt, der planeter og stjerner ble formet, og fortsetter å ekspandere i dag. Kvantumfluktuasjon grupperte galakser sammen, og tiden begynte å gå. Hvor materie opprinnelig kom fra, er et verre spørsmål. Mange føler at universet ekspanderer, imploderer, og ekspanderer i en syklus. Andre føler at substansen kom fra ingenting, et hvitt hull, der materie plutselig startet å eksistere i lysets hastighet. Det er nesten umulig å faktisk vite hvordan. Ekspanderer eller imploderer universet i en uendelig sirkel, spretter som en ball, eller ekspanderer det bare en enkelt gang? Svaret på dette spørsmålet har med gravitasjon å gjøre. Hvis en sprettende ball er skutt opp fra jorden med en enorm fart, vil den enten starte og gå i bane og fortsette utover, eller sprette opp og ned mange ganger. Kanskje universet ekspanderer og imploderer i en slik sirkel, eller kanskje det ekspanderer ut i uendeligheten, som den sprettende ballen ville ha gjort om den dro ut i rommet. Den viktigste fakta innenfor vitenskap er at sist gang det skjedde, var for 13 milliarder år siden.
Hvis Størrelse og Tid var en tenkelig uavhengig eksistensHvor lenge er 13 milliarder år? Mer enn du og jeg kan tenke oss til. Alderen på universet, 13 milliarder år, er sterkt knyttet til 13 milliarder lysår av universet, i en tid/rom kontinuum: I Big Bang reiser lys fra senteret av universet og utover. Ettersom det reiser lengre utover, skinner lyset på det nye materie som ble skapt. Dette er grunn til at universet ekspanderer: Lys sprer seg. Bortenfor universet er det perfekte mørke, for lyset har ikke nådd dit ennå. Det er mulig at det fins materie der, planeter og stjerner for den saks skyld, men de er usynlige, fordi lyset har ennå ikke nådd dit og kommet tilbake til oss. Derfor kan vi ikke se dem. Alt av materie bortenfor vårt synsfelt, som er en direkte årsak av mangel på lys, er kalt mørk materie. Ta et svømmebasseng for eksempel. Vannet er helt rolig. En enkel dråpe av vann faller midt i bassenget. Bølger former seg rundt fra dette punktet, og ekspanderer utover. Tenk deg at denne sirkelen er grensen til universet vårt, og alt på innsiden av sirkelen er universet. Slik ekspanderer det konstant. Den eneste forskjellen er at lys ekspanderer, og i følge teorien, kan vi ikke se mørket bortenfor ”bølgen” av lys i universet. Derfor er Big Bang hovedsakelig spredning av lys. Derfor er avstanden fra jorden til utkanten av universet 13 milliarder lysår. For et menneske er 13 milliarder lysår ikke stort. Det er uendelig. Et enkelt lysår tilsvarer uendelig i ens hode. Forestill deg en mil. Det er ikke vanskelig å gå en mil, og i en bil, er distansen ganske kort. Prøv nå å forestille deg en million mil. Jeg kan regne litt for deg.Hastigheten på lyset er i underkant av 300 000 km/sek. (c = 299 792 458 m/s) Det er 31 536 000 sekunder i et år. Gang disse sammen og du får 9460800000000 (9.46 x 1012 km) som er distansen lyset reiser på 1 år.Deretter ganger du dette lysåret med 13 milliarder og du får 122990400000000000000000. Dette er det som er universets radius, hvis de vitenskapelige teorier stemmer. Du trenger egentlig å se for disse distansene. Alt en vitenskapsmann trenger, er å tenke seg til hvor liten han er i forhold til universet, og alt en religiøs person trenger, er å se for seg hvor liten han er i forhold til Gud. For å sammenligne størrelsen på universet til noe som vi kan forstå, kan jeg ta et enkelt eksempel i et petri-glass. Bakterien i dette glasset er så utrolig lite, at en bakterie i senteret av platen, la oss si, er i sitt eget senter i universet. Den kanskje tenker. Hvor er jeg, og hvordan ble jeg til? Det er åpenbart at vitenskapsmenn plasserte bakterien på platen for at den skulle vokse, slik at han kunne teste penicillin, men bakterien er alt for liten til å forstå dette. Tenk deg oss i et øyeblikk, der vi lever på bakterien, som at det skulle være jorden vår. Vi ville være i en verden, en av trilliarder, ut av stand til å forklare hvor vi kom i fra. Derfor kan det da være en mulighet for at vi er så små i forhold til andre skapninger.

Fortsettelse følger.......